COPYRIGHT EDITH SPIRA

VIND,TEGN OG ØRKENROSER

 

I Edith Spiras arbeider ligger det rom og horisonter, speilinger og vibrasjoner, uttrykk for dyrekjøpte erfaringer og erkjennelser.

Opphavet til disse ytringer er mangfoldige og sammensatte, men alltid er de tilstede i hennes skapende arbeid.

Inspirasjonene er mange:

Saharas ørkenroser som dannes av sanden i døgnets veksling mellom kulde og varme, vinder fra det kjølige kirgisiske landskap til sommerlette pust i Vestfolds skjærgård, fra vannets fuktige dis i et wienersk våtmarksområde til Donaus egen, ,buktende flodlinje, fra orientteppenes myke tekstur til maleriets egen stoffelighet og transparens, tegningenes, nærmest automatiske tegn, mot det reflekterte, avklarete utrykk, fra kabbalaens sefirothblomst til sufiens hvirvlende, dansende ekstase.

Alle disse temaer, med flere, gjenfinnes i billedflatene som tegn, symboler og  antydede budskap enten det er i tegninger eller i maleriene. Alt dette elementer til en forsøksvis forståelse av en verden som er helt hennes egen og danner noe av det oppkomme hun øser av i sin kunstneriske praksis.

Jeg tenker på dette når jeg ser bilder av Edith på atelieret, som hver gang jeg gjenser dem, er forvandlet og transformert til større substans og tyngde. Men som likevel opprettholder grunnperspektivene som uttrykker hennes arv og bakgrunn i det sentraleuropeiske Wien og komplettert med det faktum at hun har sin bopel i Norge.

Jeg tenker at det er langt fra Borgheim til Habsburgernes sentrum, Wien, men er det det?

Soppvandring på Nøtterøy synes fjernt fra sorte alabastfigurer i ørkensanden i Libya, er skjærgården på Tjøme beslektet med azurblått Middelhav?

Det avgjørende er reisen og det den bærer med seg og bærer videre og som inkarneres i billedflatene. Edith formulerer denne samtidigheten med integritet, og hun deler generøst av sine erfaringer og opplevelser. Enten det er reiser, naturbetraktninger eller kunstnere som har betydd noe for henne i hennes eget prosjekt. Morandi, Twombly, Scully, Tapies som er noen blant flere.

Edith Spira viser i sin kunst at tegningen i seg selv er selvstendige verk, ikke skisser og antydninger til videre, malerisk bearbeidelse. De er autonome uttrykk. I maleriene, som er sjiktvis bearbeidet, gis en nærmest taktil opplevelse i den pastose overflaten hvor reisenes innhold og perspektiver filtreres, gjennomlyst.

Edith er nomade. Hun tilhører et nomadisk folk, stadig i bevegelse, noen ganger på flukt, andre ganger hviler karavanen og kameldriveren i oasens skygge. Sol og sand, vann og gress - hun er på reise i maleriske landskaper på vei mot målet, som er veien.

 

Tønsberg 21.01.2012.

 

Kjell Strand

 

Galleri KS